NM langdistanse (08.09.2022)

Var veldig usikker på hvordan venstrebeinet ville fungere. Har slitt med smerter/stivhet bak i sete/lår etter fallet på KM mellom. Men siden ingenting har tydet på at det er noe alvorlig galt, var jeg innstilt på å gi det et forsøk i dag, og kjempe på iallfall fram til runding og tilbakemeldinga man fikk der. Så prøvde å fokusere på det jeg kunne gjøre noe med: Kartlesing, kompassbruk og å være innstilt på å ha de ubehagelig en times tid.

1) +8 (4) Utnytta sti og slep og var nøye inn i posten for å få en god start. Stiv i beinet bortover stien, men håpa fortsatt et ville løsne litt når jeg ble mer varm.
2) +39 (5) Syntes ikke det så ut som så mye å tjene på å løpe mye rundt, så prøvde å finne en grei trasé rett på. Gjennomførte omtrent som planlagt. Føltes tungt opp bakkene, og tenkte at dårlig dagsform + dårlig bein var en dårlig kombo. Men prøvde å piske på videre.
3) +11 (10) Valgte å dra ned. Mulig det hadde vært vel så bra å dra opp.
4) +76 (8) Usikker på hvilken side av vannet man burde løpe, men landa på venstre. Ikke helt god gjennomføring mellom 1. og 2. myr, der jeg surra meg uti litt for mye hogst. Hadde egentlig tenkt å løpe kortere på veien før jeg tok av, men hogstfeltet så såpass stygt ut av jeg valgte å utnytte stien. Håpløst stivt/vondt i beinet på veien, så gikk nok ikke spesielt fort. God kontroll med kolle og hogstfeltkant/grøntfelt før posten.
5) +12 (6) Rett på, men litt snoing mellom koller for å spare en og annen høydekurve.
6) +13 (7) OK, god kontroll.
7) -8 (1) OK, god kontroll.
8) +22 (4) Kunne kutta litt mer mellom myrene midtveis. Forsiktig og nøye ned mot posten fordi jeg syntes den så potensielt litt vanskelig ut.
9) +65 (5) Igjen usikker på om jeg skulle prøve å utnytte stier til høyre eller dra mer rett på. Også litt usikker på om man burde runde noe inn mot posten. Gikk for en liten venstresving i starten og mer rett på derfra. Ikke helt god gjennomføring den første kilometeren, med litt dårlig utgang fra 8.post og litt ymse kontroll og valg av traséer nede ved hyttene. Også mulig jeg burde brukt stien opp den siste bratte kneika til ledningen, men ble frista til å bruke et tråkk opp lia litt tidligere. Igjen litt rolig inn mot posten for å sikre.
10) +29 (4) Litt sløv retning ut av posten. Grua meg til stiløping og passering fordi beinet var vondest der.
11) +29 (6) Visst at tilbakemeldingene fra speaker ikke var allverdens verdt fordi jeg starta tidlig, men jeg ble iallfall nevnt, så tenkte det var bra nok til å bite tenna sammen og stå på til mål. Følte det gikk veldig sakte på stien, men prøvde å lange ut det jeg orka.
12) +8 (13) Nøye med retning. Kunne kanskje gutsa mer, men tenkte dette var et sånt strekk man kanskje kunne tjene noen sekunder på – eller kanskje ødelegge hele løpet.
13) +35 (6)Litt vinglete i starten fordi jeg ikke helt klarte å bestemme meg for trasé. Men kom etter hvert til at det ville være bra å treffe søkket før hytta før stien. Myra til venstre gjorde posten enklere enn frykta.
14) +17 (6) Greit til den åpne myra, men dro litt venstre opp fra den, og overkompenserte visst ned lia, for plutselig var jeg havna altfor nær hytta oppe på ryggen. Men den gjorde det iallfall greit å korrigere seg inn.
15) -1 (1) Litt venstre ut av posten for å unngå stup, over myra og nøye med kompasset denne gangen. Litt usikker da jeg hadde kryssa bekken, men syntes jeg så en høyde foran meg, og det stemte heldigvis.
16) +13 (8) Prøvde å stå på og holde meg i tråkket.
M) +6 (8) Glad for relativt kort oppløp, siden jeg var sjanseløs på å løpe fort.

Har veldig blanda følelser etter dette løpet. Først og fremst skuffa over å ikke få sjansen til å vise hva jeg er god for. Føler jeg løp hele løpet med 1 1/2 bein, og selv om det ikke var like vondt overalt, gikk smertene/stivheten ut over framdrift både oppover og nedover, selv om det var klart verst på vei/sti, der jeg var sjanseløs på å dra ut steget skikkelig. Samtidig er jeg jo fornøyd med at jeg ga det en sjanse, prøvde å stå på hele veien og sånn sett fikk mye ut av et ikke ideelt utgangspunkt. At det ble en bronsemedalje er nærmest litt surrealistisk – at jeg likevel kunne være med i medaljekampen var jo på en måte livsløgnen jeg motiverte meg med underveis, men som jeg jo egentlig visste at ville bli brutalt knust når jeg kom inn i den reelle verden igjen etter målgang. Så sånn sett føles medaljen i dag på en måte litt ufortjent – siden man egentlig er sjanseløs på å være med å leke, men samtidig fortjent fordi jeg valgte å gjøre et forsøk tross smertene.