VM mellomdistanse (2019-08-16)

Var selvsagt spent og nervøs før start, men følte meg ganske sikker på hva som var nøkkelen til en godt gjennomført mellomdistanse: Være offensiv teknisk fra start og komme meg på forskudd med orienteringa, og så gjennomføre løypa systematisk strekk for strekk. Var selvsagt også litt spent på beina etter langdistansen, men oppvarminga føltes positiv, og dette bidro til at jeg følte meg relativt rolig og fokusert på start.

1) +17 (19) Følte jeg klarte å sette ei grei fart (til litt starttrege meg å være) fra start. Leste mange detaljer inn mot posten for å komme inn på kartet.
2) +20 (40) Dro bevisst litt høyre ut av posten for å unngå myr. Men ble så usikker på hvilken av kollene jeg hadde foran meg videre og stoppa opp. Skjønte etter hvert hvor jeg var og fikk øye på skjermen. +15 sek.
3) +1 (2) Fikk ikke panikk av bommen, men brukte anledningen til å skjerpe meg et lite hakk og kom meg på forskudd igjen. Retning via 2 ganger kolle.
4) +59 (17) Bestemte meg for en slak høyresving. Beina hadde føltes helt greie til nå, men i bakken opp forbi stupene begynte jeg ganske raskt å stivne i baksidene og slite med å få den store framdrifta. Klarte pga dette heller ikke å slå om så bra på toppen igjen, og dette bidro nok til at det ble litt for mye fokus på løping kontra kart inn mot posten, der jeg venta litt for lenge med å dra opp, og dermed fikk en unødvendig bratt klatring opp mot posten.
5) +1.17 (44) Ble plutselig usikker på om jeg hadde vært rett sted på vei ut av posten fordi jeg ikke hadde sett noe stein. Dobbeltsjekka koden, men ble plutelig usikker på om jeg hadde lest 104 eller 105, og dro for sikkerhetsskyld tilbake for å sjekke. Kom meg greit ut til hogsten, men dårlige bein ned hogstfeltet. Passerte skrenten og fortsatte mot posten, men mista litt retningen fordi jeg sleit med løpinga. Kom til søkket jeg tenkte posten skulle ligge, men kikka oppover uten å se noen post, og fortsatte. Kom da ut i det store søkket, og skjønte at jeg var for langt.
6) +16 (29) Sleit med framdrifta ned til den store kollen, men der glatta terrenget seg ut, og om meg greit over kollen og ned i posten.
7) +9 (8) OK
8) +7 (6) OK
9) +47 (21) Sleit igjen med flyt og framdrift da det igjen ble mer knotete, tett og motbakke. Så at Natalia Gemperle var i ferd med å ta meg igjen fra toppen av hogstfeltet. Ikke overraskende, men bestemte meg for å prøve å holde henne bak meg lengst mulig. Litt usikker inn mot posten, men fikk øye på åpne + grønne området bak posten.
10) +11 (5) Jobba hardt med framdrifta for å holde NG bak meg. Grei kontroll.
11) +11 (2) Retning og store detaljer å styre på. Passert av NG etter 2/3 av strekket.
12) +12 (15) Grei kontroll via koller og forbi høydepunkt i rygg på NG.
13) +46 (34) Usikker på om jeg skulle løpe rett på eller ned, og ble vel kanskje litt påvirka av NG til å dra ned. Tydeligvis et dumt valg. Dro litt forskjellig inn mot posten, men kom likt fram.
14) +5 (4) Prøvde å utnytte ryggen foran meg til å holde framdrifta, men tapte gradvis noen meter der man måtte løfte beina litt.
15) +8 (18) Retning og kontroll med grøftene.
16) +15 (11) Et område med litt mer uryddig bunn, og måtte gradvis la ryggen til NG forsvinne.
17) +46 (26) Prøvde desperat å holde rimelig anstendig fart forbi passeringa, men det straffa seg da jeg kom inn i skogen og baksidene av beina var stokk stein stive så jeg følte meg som en 105-åring mens jeg stavra meg opp gjennom kvist-kvasset. Trodde jeg passerte myra, men ble så litt usikker og nølte før jeg skjønte hvor posten lå.
18) +12 (21) La meg rett til høyre for grønten og kontroll med høydepunktet før kollen.
19) +10 (11) Retning ned søkket og så kollen foran posten tidlig.
20) +6 (24)
M) +6 (22)

En veldig dårlig opplevelse og et veldig skuffende løp. At beina funka så dårlig som de gjorde, gjorde meg i praksis sjanseløs på en topplassering, selv om jeg selvsagt teoretisk kunne løpt en del bedre o-teknisk. Samtidig er det vanskelig å få flyt og ligge på forskudd med kartlesninga i knotete terrengpartier når beina er så stive og vonde som de var i dag. At baksidene av beina ikke var helt tipp topp var ingen overraskelse etter problemene de to siste månedene, men så ille som i dag har de ikke vært i nærheten av siden slutten av juni, og årsaken må jeg anta ligger i den tøffe langdistansen to dager tidligere (kanskje kombinert med mellomdistansekvalifiseringa dagen før det igjen). Riktignok fungerte mellomdistanse to dager etter lang helt fint på granskningsløpene tidligere i sommer, men der klarte jeg nok ikke å presse beina like hardt fordi kroppen generelt var tung, og terrenget var også av en noe annen karakter som sannsynligvis ga litt annen belastning på de aktuelle musklene.

Dermed er det bare å konstatere at VM på hjemmebane absolutt ikke ble det mesterskapet jeg hadde trodd og håpa på. Årsakene til at jeg mislyktes må man selvsagt analysere og grave nøyere for å finne, men sånn umiddelbart sitter jeg med en følelse av at iallfall noe av årsaken ligger i summen av "småproblemene" som har dukka opp de siste 5 månedene.

Etter sesongen i fjor visste jeg at jeg måtte øke treningsbelastningen for å kunne nå målet om å kjempe om en medaljer også på langdistansen. Jeg var selvsagt spent på hvordan kroppen ville reagere på dette, men fra oktober til starten av mars var egentlig tilbakemeldinga hovesakelig positiv, men jevn framgang på intervalløktene, samtidig som jeg også følte meg sterk på de fleste terrengøktene. I denne perioden fikk jeg også lagt ned et solid antall økter i Østfoldterreng, supplert med gode økter også i periodene jeg var hjemme. Etter dette har imidlertid ikke ting gått like glatt. I forbindelse med den første landslagssamling i mars bikka det litt over treningsmessig, og jeg måtte roe ned noen uker. Selv om det ganske raskt begynte å fungere bedre igjen, har jeg etter dette aldri funnet tilbake til den samme flyten og framgangen i treninga, selv om jeg periodevis føler jeg har trent bra og at kroppen har respondert greit. I slutten av april og starten av mai fikk jeg også gjennomført noen stabilt ganske bra konkurranser, og selvtilliten og tryggheten o-teknisk føltes derfor bra. Verdenscupen i Finland skulle være et viktig delmål på vei mot VM, og forhåpentligvis gi litt ro i forberedelsene via OK resultater der. Slik gikk det dessverre ikke. Plutselig varme er ikke noe kroppen min takler spesielt bra, og med opp mot 30 grader på mellomdistansen, var en plassering rett utenfor topp 10 egentlig bedre enn frykta. Med jaktstart dagen etter ble det dessverre også vanskelig å få maksimal uttelling for et solid løp i litt svalere temperatur denne dagen.

En annen ting verdenscupen brakte med seg, var en smell i setet på model event dagen før løpene. Skaden var ikke altfor ille på WC-løpene, men ble verre i løpet av uka som fulgte, og sett i ettertid er det jo helt klart at jeg burde bremsa ned litt i stedet for å fortsette å løpe mer eller mindre som planlagt da. Halvannen uke etter verdenscupen var det ny landslagssamling, med innlagte granskningsløp. Fordi jeg hadde mista de to foregående landslagssamlingene (sliten kropp i april og forkjølelse i mai) og heller ikke hadde fått de ønska resultatene på WC, kjente jeg nå litt på presset om å opparbeide meg litt positivt skjønn før de endelige VM-granskningsløpene i starten av juli. Med tanke på hvor vondt jeg fortsatt hadde i setet, burde jeg helt klart stått over minst en til av hardøktene på denne samlinga, selv om jeg iallfall var fornuftig nok til å ikke løpe hele langdistansen for fullt. Men okke som var heller ikke resultatet av samlinga som ønska: Pga setesmertene klarte jeg ikke å prestere spesielt bra på de hardøktene jeg løp, og musklene i baksiden av sete/bein viste stadig tydeligere tegn på overbelastning (smerter/stivhet), sannsynligvis som et resultat av skjevbelasning når jeg løp med vondt sete.

Heldigvis slapp den opprinnelige skaden i setet før VM-granskningsløpene, men stivheten og smertene i setet/bakside hadde kommet for å bli. Heldigvis redda jeg i land en VM-plass på lang- og mellomdistanse vha seier i granskningsløpene. De neste ukene følte jeg også at jeg fikk en viss kontroll på skaden, selv om den ikke forsvant. Vha aktiv behandling og tøying kunne jeg gjennomføre de fleste hardøktene på 90-100% av "normal kapasitet" og med smerter innafor det man greit kan håndtere, og jeg følte også at erfaringa jeg opparbeida meg gjorde at jeg mente å vite hvilke grep jeg måtte gjøre for å komme nærmest mulig 100% på ei gitt økt. Samtidig se jeg også i ettertid at det var en litt negativ tendens på de siste øktene inn mot mesterskapet. Dette kom etter et par dagers løpeavbrekk etter et fall halvannen uke før mesterskapet, men uten at jeg umiddelbart ser noen opplagt årsakssammenheng her.

Jeg stilte derfor til start i VM med form og bein som ikke var helt der jeg aller helst ville hatt dem, men likevel godt innafor der at jeg trodde det var o-teknisk og taktisk gjennomføring som i hovedsak ville bli avgjørende. Og dette stemte vel også mer eller mindre for langdistansen, der det i første rekke var dårlige veivalg etter at jeg ble satt ut av ei litt utypisk Østfoldløype, som kosta meg tid. Samtidig er det ikke til å legge skjul på at det neppe var til min fordel med ei løype som i litt større grad enn forventa var reint løpsbetont, sammenlikna med ei løype med større grad av løping kombinert med aktivt trasé-/mikrotrasévalg (selv om vi helt klart fikk dette også).

Mellomdistansen har jeg jo allerede skrevet om, men hovedkonklusjonen der er vel at, ja, litt bedre kunne jeg helt klart løpt, men i bunn og grunn var jeg sjanseløs på en topplassering slik beina var denne dagen.

Dette er absolutt ikke et forsøk på å unnskylde de dårlige resultatene, men mer et første forsøk på grave litt i hvorfor ting gikk som de gikk. Flaks og uflaks, stang inn og ut, rammer jo ikke tilfeldig over tid, og hvordan man takler store og små problemer som oppstår, er jo oftest mye mer avgjørende enn hva problemet egentlig er. Uansett må jeg helt sikkert bruke mer tid på å grave meg til bunns i denne materien, og kanskje vil jeg sitte igjen med en helt annen konklusjon da.